Hallo, verden!

Heihei igjen ja. Lenge siden… hehe, det er jo ikke kult om jeg alltid starter på samme måten som før!

Her om dagen fikk jeg en melding fra mamma hvor hun sa hun gleder seg til at jeg blir helt norsk igjen, ”å du å du!” DET gjør jeg og! Det å få tilbake et skikkelig vokabular og grammatikk og sånn, det blir bra det.

(Selv om jeg alltid kommer til å være litt mer earthling/jordling/jordboer – ikke vet jeg hva man skal kalle det… )

Jeg befinner meg nå i vakre Nederland, og i løpet av få timer i går innså jeg at dette landet er veldig likt Norge. Språket er forståelig (til tider) BORTSETT FRA MÅTEN DE UTTALER G PÅ!! Det høres ut som de hoster opp en hårball. For eksempel ordet ”bra” – ”goed” høres ut som ”hrot”. WOW sier nå jeg. Jaja. Frokosten er veldig lik den jeg har ”hjemme”. BORTSETT FRA KAKESTRØSSELET DE KALLER PÅLEGG. Altså, de strør sjokoladestrø og rosa fruktstrø på brødskiva. Det smaker kjempegodt! Men jeg syns fortsatt kakestrø hører hjemme på kaker og muffins. Noe annet som er likt er at jeg bruker sykkel! BORTSETT FRA!!!! At de ikke tilbyr/bruker hjelm, og de har sinnsykt bra utvikla sykkelstisystem. Det liker jeg veldig godt. Friheten som kommer fra å sykle gjennom en grønn allé, med frisk vind i ansiktet. Aaah, det er som en liten bit himmel.
Forrige uke gikk jeg til Tyskland hver morgen og hjem til Sveits hver kveld. Det er nesten rart hvor mye jeg kan elske en simpel gåtur. Jeg tror når man går lenge nok uten en av de daglige aktivitetene man ikke tenker over i hverdagen, så savner man det litt. Bare at man ikke vet det. Eller, jeg skal jo snakke for meg selv… Så ut i fra min erfaring, så er det det som har skjedd for meg.

Nederland.
Wow.
Det betyr at dette er den siste uka. Den veldig siste uka i Up with People.
I væffal for en stund – tror jeg.

På denne tiden, om en uke, sitter jeg hjemme hos en av mine beste venninner fra dette semesteret. Hjemme i Stockholm. Der har jeg ikke vært siden onkelen min bodde der. Sistgang jeg besøkte ”Gamla stan” var jeg 11 eller 12 år. Jeg er veldig spent, for tenk om alt er annerledes! Der skal vi være i 3 dager, og så drar jeg ut i vika til en øy som heter Sandhamn. Og så enkelt var det å lage seg planer for ”Etter-up-with-people-livet”.

Apropo bestevenner. Det er rart hvordan jeg bare etter et 20-år langt liv (ja, tenk det, 20 år på Lørdag, så… det tells kanskje ikke helt. Men kom’an, det mangler 4 dager!) har bestevenner fra barneskolen, ungdomsskolen, videregående og nå up with people. Og hvordan jeg også ser på de to semestrene som så forskjellige at jeg skiller på vennene fra hvert halvår. Og så har jeg bestevenner som bare er bestevenner. Som ikke tilhører en type periode eller epoke. De som har hengt med meg lenger enn et skoleliv… Det er ganske kult. OG JEG ER SÅ HELDIG FORDI JEG HAR DE BESTE FOLKENE I VERDEN TIL Å KALLE VENNER!! Til og med den litt eldre generasjonen (foreldre), for eksempel pianolærern min – hun er vennen min. Og noen ganger gråter vi når vi ser hverandre. Men det er jo bare fint!

Jeg er også heldig som er venner med familien min. Pappa er vennen min. Mamma er vennen min. Og lillesøstern min… wow. Hun er den eneste vennen min som ikke hadde noe valg når det kom til å være venner eller ikke. Hihi. Jeg har kusiner- og fettervenner, onkel- og tantevenner, besteforeldrevenner. Herlige folk

Neimen, dette ble da en veldig veldig VELDIG lang livshistorie, og det skulle egentlig bare handle om reising. Men! Poenget mitt er. Etter all denne reisingen. Etter all denne tiden borte fra hjemmehjemme. Så har jeg innsett hvor viktig familien min er for meg. Så det er det som er planen etter den veldig lange reisen. Å henge med familiefolka.

Jeg kunne nok skrevet i evigheter og evigheter om alt som har skjedd og alle inntrykk. Men isteden, så skal jeg ikke det!
Jeg skal bare si hadet.
Og takk for at du leste alt dette. Hvis du har spørsmål er det bare å kontakte meg. Eller legge igjen en melding.

Funfact:

Nå har du lest 727 ord.